... mil. Tenkte jeg skulle poste noen post-birken-tanker her. Om hvordan det var, hva man tenkte på underveis og i mål og i ettertid. Dette er ingen sammenhengende tekst med skarpe poeng, bare stemningsbilder.
Bussen kvelden før: Fordommene mot mennene i førtiårene som deltar blir oppfylt allerede her. Tre timers busstur med en samtale bak oss som kun varierte mellom temaene skiutstyr og bedriftene de ledet var trøttende og langdryg. De prøvde å late som at tidene ikke betød noe og at birken ikke var så status, men de mislyktes.
Sovesalen samme kveld: Fordommene blir ytterligere underbygget. Haugevis av menn rundt oss i bare overkropper, som noen timer senere skal ikle seg de dyreste kondomdressene, gjør det litt vanskelig å sove rolig. Men vi klarer det likevel.
Ute i løypa, under blå himmel og med hvit vidde så langt øyet kan se: Stressdrømmen som turvenninne Kjersti hadde før birken er så kontrast til landskapet rundt meg at jeg ikke klarer å la være å le for meg selv. Hun drømte at hun gikk birken, men ikke hadde med hodelykt. Det gikk fint helt til hun kom til tunnelene.... (Min stressdrøm på forhånd var forøvrig at birken viste seg å være et overnattingsrenn, og at jeg fikk kjeft av de nevnte førtiåringene for å stille uten sovepose og liggeunderlag).
Ute på vidda del to: Merkelig stemning når man går der, med tusenvis av andre skiløpere rundt seg, og alt man hører er lyden av ski og staver. Ingen som prater. Alle konsentrerer seg fullt og helt om seg selv. Hm.
Like ved Nysætra: "Du er kjempeflink, nå er du halvveis og snart er det mat!". Tilrop fra ukjent publikummer kan hjelpe så veldig på når man har krampe i låret og merker at man har gått i kjelleren litt for tidlig.
Like etter Kvarstad: Nedturen er snudd til opptur takket være vellykket taktikk (spise og drikke godt og smøre skiene på nytt på Kvarstad). Den bakken som liksom skulle være tyngst går nesten som en lek. Og man føler seg litt tøff når man merker at gnagsåret sprekker og bare tenker: "Det var bra, da blir det ikke noe vondere enn dette. Fint".
Langt senere i løypa: "Kom igjen, stå på, heia heia!". Heiaropene fra flere tilskuere får meg til å smile. Noe som fører til følgende kommentar bak meg: "Nå er det så sent i løpet at de ikke blir sure lenger". Grmf.
Sent på dag, målområdet: Endelig i mål! De siste ti km har jeg konsentrert meg om å klare å gå bare én kilometer til. Ti ganger. Etter å ha hatt på skiene i mange timer ønsker jeg å få dem av raskest mulig. Litt nedtur da at det første som møter deg er et skilt som sier: "Fortsett videre". Man må ut av målområdet før man får ta av skiene. Birken er altså i realiteten 54 km og ca 50 meter langt.
Vel, dette er de inntrykkene jeg kommmer på sånn i øyeblikket. De er nok flere, og kanskje kommer et oppfølgingsinnlegg. Uansett frister det til gjentagelse! Godt er det, siden et helt år har gått med til forberedelser og birken-nerding. Sett av 17 mars 2012, så snakkes vi!
Ps: På jobben i dag utarbeidet vi et genialt forslag til birken-arrangøren. Vi single er jo gjerne litt på utkikk. Hva med å opprette en single-pulje (klasse MKS30-40, altså menn og kvinner single 30-40)? Og så drøye litt med å slippe oss ut av startbåsen, så vi må stå der en stund og bruke tida til å bli bedre kjent? Genialt.
23. mars 2011
16. november 2010
Lat? Jeg?
For noen uker siden gikk politiker Erik Lundesgaard ut med et forslag om at overvektige skulle betale for medisin og behandling selv. Argumentet er: Overvektige er late. Det er deres egen skyld at de er overvektige. Derfor skal de betale selv.
Er ikke det logisk, da?
Nei, det er ikke det.
Jeg har veid minst 40 kilo mer enn jeg gjør nå.
Men jeg har aldri vært lat.
Det er så mye som er problematisk med hans logikk at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Jeg er ikke "mindre lat" nå bare fordi jeg beveger meg mer enn før. At jeg tidligere ikke beveget meg noe særlig, og spiste annerledes enn jeg gjør nå, har ingenting med latskap å gjøre. Det har faktisk overhodet ingenting med noen av mine personlige egenskaper å gjøre.
Det største problemet med å koble latskap til kosthold og aktivitetsnivå er at det bygger på en antagelse om at en kan lese et menneskets personlige egenskaper ut fra synlige ytre tegn som adferd og utseende. I mitt hode er det et menneskesyn som er både overfladisk og forflatende. Det er bygget på tenåringsgjengens logikk. Som voksent menneske kan jeg bare ikke godta det.
Overvekt er sjeldent en årsak. Om det ikke ligger rent fysiske årsaker bak (stoffskifte, hormonfeil osv) er den ofte et symptom på noe annet. Ingen hadde sagt til en anorektiker: "Se å ta ansvar for helsa di og spis mer"! Alle skjønner at da bommer man grovt på målet. Det kan da umulig være så veldig vanskelig å forstå at mange av de samme mekanismene er i spill enten en legger på seg eller tar av unormalt mange kilo? At det fremmer livskvalitet å ta ansvar for sin egen helse er det ingen tvil om. Men det gjelder å rette energien dit hvor den faktisk kan gjøre nytte.
Tidligere har jeg skrevet her om betydningen av bevegelsesglede. Den er enormt viktig for meg. Det har den vært lenge, også da jeg veide 40 kilo mer. Selv om jeg får til mere nå, ytre sett, så har ikke kvaliteten på gleden forandret seg nevneverdig med kilotapet, selv om det naturligvis er svært så tilfredsstillende å få til mer enn tidligere.
På samme måte er jeg like lat nå som før. Jeg er akkurat like tenkende, aktiv, ønskende, oppegående, givende, selvopptatt, omsorgsfull (og mere til) som jeg alltid har vært. Å koble personlige egenskaper til hvordan man har det med seg selv, sin kropp, spising og mat er absurd.
Hvis Lundesgaaard, og alle andre som tenker som ham, har lyst til å fortsette å leve i sin enkle lille verden og tro at jeg er lat kan de jo forsåvidt få lov til det. Håper bare ikke jeg støter på disse folka i birken, da blir de jo sikkert kjempeforvirret stakkars; "hæ? går HUN birken? har de åpnet for late også, nå?".
Sees på Rena 19 mars!
p.s. At dette blogginnlegget er noe forsinket i forhold til tidspunktet uttalelsen falt på er forøvrig ikke resultat av latskap, for de som trodde det. Det har mer å gjøre med at jeg har levert en masteroppgave i mellomtida. Så... lat? Tror ikke det, gitt!
Er ikke det logisk, da?
Nei, det er ikke det.
Jeg har veid minst 40 kilo mer enn jeg gjør nå.
Men jeg har aldri vært lat.
Det er så mye som er problematisk med hans logikk at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Jeg er ikke "mindre lat" nå bare fordi jeg beveger meg mer enn før. At jeg tidligere ikke beveget meg noe særlig, og spiste annerledes enn jeg gjør nå, har ingenting med latskap å gjøre. Det har faktisk overhodet ingenting med noen av mine personlige egenskaper å gjøre.
Det største problemet med å koble latskap til kosthold og aktivitetsnivå er at det bygger på en antagelse om at en kan lese et menneskets personlige egenskaper ut fra synlige ytre tegn som adferd og utseende. I mitt hode er det et menneskesyn som er både overfladisk og forflatende. Det er bygget på tenåringsgjengens logikk. Som voksent menneske kan jeg bare ikke godta det.
Overvekt er sjeldent en årsak. Om det ikke ligger rent fysiske årsaker bak (stoffskifte, hormonfeil osv) er den ofte et symptom på noe annet. Ingen hadde sagt til en anorektiker: "Se å ta ansvar for helsa di og spis mer"! Alle skjønner at da bommer man grovt på målet. Det kan da umulig være så veldig vanskelig å forstå at mange av de samme mekanismene er i spill enten en legger på seg eller tar av unormalt mange kilo? At det fremmer livskvalitet å ta ansvar for sin egen helse er det ingen tvil om. Men det gjelder å rette energien dit hvor den faktisk kan gjøre nytte.
Tidligere har jeg skrevet her om betydningen av bevegelsesglede. Den er enormt viktig for meg. Det har den vært lenge, også da jeg veide 40 kilo mer. Selv om jeg får til mere nå, ytre sett, så har ikke kvaliteten på gleden forandret seg nevneverdig med kilotapet, selv om det naturligvis er svært så tilfredsstillende å få til mer enn tidligere.
På samme måte er jeg like lat nå som før. Jeg er akkurat like tenkende, aktiv, ønskende, oppegående, givende, selvopptatt, omsorgsfull (og mere til) som jeg alltid har vært. Å koble personlige egenskaper til hvordan man har det med seg selv, sin kropp, spising og mat er absurd.
Hvis Lundesgaaard, og alle andre som tenker som ham, har lyst til å fortsette å leve i sin enkle lille verden og tro at jeg er lat kan de jo forsåvidt få lov til det. Håper bare ikke jeg støter på disse folka i birken, da blir de jo sikkert kjempeforvirret stakkars; "hæ? går HUN birken? har de åpnet for late også, nå?".
Sees på Rena 19 mars!
p.s. At dette blogginnlegget er noe forsinket i forhold til tidspunktet uttalelsen falt på er forøvrig ikke resultat av latskap, for de som trodde det. Det har mer å gjøre med at jeg har levert en masteroppgave i mellomtida. Så... lat? Tror ikke det, gitt!
15. september 2010
Små ting - store ting
Dette er en klisjé, men i hverdagen kan småting bety mye, når timingen er riktig.
Sånn som i dag. Jeg har "helvetesdagen" på jobb på onsdager, med sju timer på rappen, i tre forskjellige fag. Gøy dag forsåvidt: Intensiv, krevende og variert. Såpass variert at det blir litt mye for både hode og kropp i blant.
På vei til en forsinka lunsj var jeg stressa. Og når folk kommer og stiller spørsmål det er umulig å svare på når jeg har masse å tenke på fra før og egentlig ikke har overskudd til mer, blir jeg sur i tillegg. Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt usynlig - det er bare å kaste ett blikk på meg for å se at jeg ikke har mulighet til å være tilgjengelig for spørsmål og småprat akkurat da.
I denne stressa-sure-usynlige tilstanden skyndte jeg meg over til lærerværelset med alle undervisningsrekvisita + bærbar + administrative papirer nær sagt flagrende rundt meg. Jeg så fram til en hyggelig og sårt tiltrengt lunsjpause.
Der skulle jeg bare finne meg en kaffekopp. På det litt trange kjøkkenet. Og når man er stressa og liksom ikke helt i kontakt med seg selv, er det fort gjort å dulte borti noe man ikke skal. Som for eksempel moccamasteren. Og vips, der lå det brukte kaffefilteret på gulvet, med masse våt kaffegruff spredt utover gulvet.
Enkelte kollegaer syntes naturlig nok at dette var ustyrtelig morsomt. Men noen ganger er ikke selvironi tingen, så for en gangs skyld gadd jeg ikke å le med av meg selv.
Åh, så utrolig deilig det da var at en kollega kom bort og sa: "Gå og sett deg du, Mette, så rydder jeg dette for deg, det ser ut som du trenger det". Steike så enkelt det er å se hverandre i blant. Bare den lille anerkjennelsen som fulgte med at noen så at jeg var i dårlig humør, og at det var helt greit, gjorde min dag så utrolig mye bedre.
Takk til dagens hverdagshelt!
Sånn som i dag. Jeg har "helvetesdagen" på jobb på onsdager, med sju timer på rappen, i tre forskjellige fag. Gøy dag forsåvidt: Intensiv, krevende og variert. Såpass variert at det blir litt mye for både hode og kropp i blant.
På vei til en forsinka lunsj var jeg stressa. Og når folk kommer og stiller spørsmål det er umulig å svare på når jeg har masse å tenke på fra før og egentlig ikke har overskudd til mer, blir jeg sur i tillegg. Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt usynlig - det er bare å kaste ett blikk på meg for å se at jeg ikke har mulighet til å være tilgjengelig for spørsmål og småprat akkurat da.
I denne stressa-sure-usynlige tilstanden skyndte jeg meg over til lærerværelset med alle undervisningsrekvisita + bærbar + administrative papirer nær sagt flagrende rundt meg. Jeg så fram til en hyggelig og sårt tiltrengt lunsjpause.
Der skulle jeg bare finne meg en kaffekopp. På det litt trange kjøkkenet. Og når man er stressa og liksom ikke helt i kontakt med seg selv, er det fort gjort å dulte borti noe man ikke skal. Som for eksempel moccamasteren. Og vips, der lå det brukte kaffefilteret på gulvet, med masse våt kaffegruff spredt utover gulvet.
Enkelte kollegaer syntes naturlig nok at dette var ustyrtelig morsomt. Men noen ganger er ikke selvironi tingen, så for en gangs skyld gadd jeg ikke å le med av meg selv.
Åh, så utrolig deilig det da var at en kollega kom bort og sa: "Gå og sett deg du, Mette, så rydder jeg dette for deg, det ser ut som du trenger det". Steike så enkelt det er å se hverandre i blant. Bare den lille anerkjennelsen som fulgte med at noen så at jeg var i dårlig humør, og at det var helt greit, gjorde min dag så utrolig mye bedre.
Takk til dagens hverdagshelt!
1. september 2010
Treningens uutholdelige letthet
Jeg har langsomt oppdaget at jeg har blitt en av de plagsomme. En av de som snakker om hvor deilig det er å trene. Om hvor viktig det er å komme seg ut. Hvor sunt det er. Hvor viktig det er for å ha overskudd i hverdagen.
De menneskene pleier jeg å være ganske irritert på. Jeg føler ofte at de prøver å presse meg inn i en form. Type A4-fornuftig-sunn-og-litt-kjedelig-formen. Trene for å fikse jobben bedre, liksom? Trene for å passe bedre inn i samfunnsmaskineriet? Nei takk.
Hvordan kan jeg prøve å formidle noe annet?
I dag, for eksempel, våknet jeg - ekstremt trøtt. Klokka sto på slumring, og ringte hvert femte minutt. For hver gang klokka ringte på nytt var jeg allerede laaangt inne i drømmeland. Det var TUNGT å komme seg opp med andre ord. Særlig fordi jeg visste at i titida skulle jeg jogge med tredje klasse. Jeg prøver å få dem i gang med trening, og kjører intervaller hver onsdag. Og da må jeg jo delta selv også. Der jeg lå og slumret under dynen og kjente på en begynnende forkjølelse, og mest av alt hadde lyst på paracet og mer søvn, så virket det å løpe intervaller eviglangt unna noe jeg kom til å være i stand til i dag.
Men jaggu fikk det meg til å våkne, gitt. Skikkelig også. Et ekstra pluss var det at løpsteknikken satt litt bedre i dag enn de foregående ukene. Etterpå var den begynnende feberen som forduftet, og da jeg senere på dag spilte strandvolleyball med kollegaer (JA, jeg trener TO ganger på onsdager!) kjente jeg meg lett og fin i kroppen.
Saken er at jeg føler meg aldri så sterk og glad som når jeg trener. Da kjennes det som om jeg kan klare ALT. Trening har hjulpet meg gjennom de tyngste periodene i mitt liv. Den har gitt meg fri fra tunge tanker. Gitt meg mestringsfølelse og tro på at jeg også kan klare noe. Den timen jeg går tur i skogen, til "mine" steder (hemmelige for alle andre!) har vært friminutt. Ikke noe jeg gjør for å være flink, ha overskudd i hverdagen, eller forbrenne x antall kalorier!
Jeg blir så usigelig trøtt hver gang en eller annen sunn, fornuftig kostholds/ treningsekspert på TV prøver å belære meg om alt det jeg allerede har hørt tusen ganger og vet så alt for godt: Hvordan man bør spise og hvor viktig det er å trene. Jeg vet alt det der. Likevel oppdaget jeg ikke treningsgleden før sent i tjueårene. Hvorfor ikke?
Antagelig fordi ingen hadde vist meg gleden som finnes i det å ta i bruk sin egen kropp. Alle snakket bare om de fornuftige tingene. Og da gjerne med hovedfokus på én ting: Vekt. Antall kilo.
Da jeg endelig skjønte at bevegelsesglede er viktig, og at det er viktig for alle uansett kroppsform, var det som å oppdage et helt nytt og ukjent landskap. Gå tur fordi det ga meg noe liksom? Det var en helt ny tanke, faktisk. For første gang gjorde jeg det ikke for å bli kvitt de hersens kiloene. Men fordi det ga meg noe i øyeblikket. Fordi det var verdifullt i seg selv. Da forandret alt seg.
Og jeg begynte å bli sint. For eksempel på produsentene av sports/ friluftsklær. Absolutt alle andre kleskjeder har skjønt at vi store også kjøper klær. Ikke sportskjedene. Samfunnet skriker nærmest mot oss: Begynn å tren, din feite jævel! Men utstyr så du får gjort det har ingen tenkt å produsere. Grmf! Nå begynner en del klær å passe, slik at jeg ikke lenger ser ut som Hufsa hver gang jeg beveger meg ut. Men fortsatt har jeg litt angst hver gang jeg går inn i en sportsbutikk og tror at alle skjønner at jeg egentlig ikke hører hjemme der.
Puh, hva prøver jeg egentlig å komme fram til her?
Antagelig at jeg så veldig veldig skulle ønske at vi kunne fokusere mer på bevegelsesglede. At den er så mye, mye viktigere for hvordan jeg har det enn hva vekta viser eller hvor mange kalorier jeg har inntatt i dag. Alt maset skaper usunt stress, og virker i mot sin hensikt. Jeg skal innrømme jeg fortsatt er litt bitter over alle årene med turglede jeg har gått glipp av, fordi jeg bare forbandt det med plikt og å være flink. Ikke med noe som faktisk ga meg noe.
Derfor peser jeg elevene til å begynne å trene. Jeg vet at alle, absolutt alle, har glede av det, når man bare finner sitt tempo og sin form på det. Jeg må bare finne ut hvordan jeg kan få sagt det uten å bli en av de masete, irriterende folka. Håper ikke det allerede er for sent...
De menneskene pleier jeg å være ganske irritert på. Jeg føler ofte at de prøver å presse meg inn i en form. Type A4-fornuftig-sunn-og-litt-kjedelig-formen. Trene for å fikse jobben bedre, liksom? Trene for å passe bedre inn i samfunnsmaskineriet? Nei takk.
Hvordan kan jeg prøve å formidle noe annet?
I dag, for eksempel, våknet jeg - ekstremt trøtt. Klokka sto på slumring, og ringte hvert femte minutt. For hver gang klokka ringte på nytt var jeg allerede laaangt inne i drømmeland. Det var TUNGT å komme seg opp med andre ord. Særlig fordi jeg visste at i titida skulle jeg jogge med tredje klasse. Jeg prøver å få dem i gang med trening, og kjører intervaller hver onsdag. Og da må jeg jo delta selv også. Der jeg lå og slumret under dynen og kjente på en begynnende forkjølelse, og mest av alt hadde lyst på paracet og mer søvn, så virket det å løpe intervaller eviglangt unna noe jeg kom til å være i stand til i dag.
Men jaggu fikk det meg til å våkne, gitt. Skikkelig også. Et ekstra pluss var det at løpsteknikken satt litt bedre i dag enn de foregående ukene. Etterpå var den begynnende feberen som forduftet, og da jeg senere på dag spilte strandvolleyball med kollegaer (JA, jeg trener TO ganger på onsdager!) kjente jeg meg lett og fin i kroppen.
Saken er at jeg føler meg aldri så sterk og glad som når jeg trener. Da kjennes det som om jeg kan klare ALT. Trening har hjulpet meg gjennom de tyngste periodene i mitt liv. Den har gitt meg fri fra tunge tanker. Gitt meg mestringsfølelse og tro på at jeg også kan klare noe. Den timen jeg går tur i skogen, til "mine" steder (hemmelige for alle andre!) har vært friminutt. Ikke noe jeg gjør for å være flink, ha overskudd i hverdagen, eller forbrenne x antall kalorier!
Jeg blir så usigelig trøtt hver gang en eller annen sunn, fornuftig kostholds/ treningsekspert på TV prøver å belære meg om alt det jeg allerede har hørt tusen ganger og vet så alt for godt: Hvordan man bør spise og hvor viktig det er å trene. Jeg vet alt det der. Likevel oppdaget jeg ikke treningsgleden før sent i tjueårene. Hvorfor ikke?
Antagelig fordi ingen hadde vist meg gleden som finnes i det å ta i bruk sin egen kropp. Alle snakket bare om de fornuftige tingene. Og da gjerne med hovedfokus på én ting: Vekt. Antall kilo.
Da jeg endelig skjønte at bevegelsesglede er viktig, og at det er viktig for alle uansett kroppsform, var det som å oppdage et helt nytt og ukjent landskap. Gå tur fordi det ga meg noe liksom? Det var en helt ny tanke, faktisk. For første gang gjorde jeg det ikke for å bli kvitt de hersens kiloene. Men fordi det ga meg noe i øyeblikket. Fordi det var verdifullt i seg selv. Da forandret alt seg.
Og jeg begynte å bli sint. For eksempel på produsentene av sports/ friluftsklær. Absolutt alle andre kleskjeder har skjønt at vi store også kjøper klær. Ikke sportskjedene. Samfunnet skriker nærmest mot oss: Begynn å tren, din feite jævel! Men utstyr så du får gjort det har ingen tenkt å produsere. Grmf! Nå begynner en del klær å passe, slik at jeg ikke lenger ser ut som Hufsa hver gang jeg beveger meg ut. Men fortsatt har jeg litt angst hver gang jeg går inn i en sportsbutikk og tror at alle skjønner at jeg egentlig ikke hører hjemme der.
Puh, hva prøver jeg egentlig å komme fram til her?
Antagelig at jeg så veldig veldig skulle ønske at vi kunne fokusere mer på bevegelsesglede. At den er så mye, mye viktigere for hvordan jeg har det enn hva vekta viser eller hvor mange kalorier jeg har inntatt i dag. Alt maset skaper usunt stress, og virker i mot sin hensikt. Jeg skal innrømme jeg fortsatt er litt bitter over alle årene med turglede jeg har gått glipp av, fordi jeg bare forbandt det med plikt og å være flink. Ikke med noe som faktisk ga meg noe.
Derfor peser jeg elevene til å begynne å trene. Jeg vet at alle, absolutt alle, har glede av det, når man bare finner sitt tempo og sin form på det. Jeg må bare finne ut hvordan jeg kan få sagt det uten å bli en av de masete, irriterende folka. Håper ikke det allerede er for sent...
8. juli 2010
Kjedsomhet
Det er midt i juli, og dagene smelter sammen i langsom og rutinemessig aktivitet. Nå har jeg holdt på med samme boka alt for lenge og vet jeg må lese den ferdig selv om jeg er lei. Med andre ord: Jeg kjeder meg! Derfor skriver jeg et blogginnlegg om akkurat det.
Kjedsomhet er i utgangspunktet noe verdifullt. I et litt stort perspektiv hører det med til livsrytmen at i noen perioder skjer det mye, mens man andre ganger lever i en slags stillstand. I hvert fall tilsynelatende. Mer om dette senere.
Først må jeg, på akademisk korrekt vis, definere hva jeg mener med kjedsomhet. Umiddelbart tenker man kanskje at det er mangel på aktivitet. Men det er ikke helt dekkende, synes jeg. Man kan jo kjede seg selv om man holder på med noe. Og ikke kjede seg selv om man gjør ingenting.
En filosof som heter Lars Fr.H. Svendsen har skrevet en bok om kjedsomhet. Uten å ha lest den har jeg fått med meg at han knytter kjedsomhet til meningstap. Det virker logisk, synes jeg. Det må jo være opplevelsen av meningstap det her handler om. Jeg mener, en aktivitet kan jo vise seg å være betydningsfull selv om den oppleves som meningsløs der og da.
Det er noen ganger vanskelig å like dager som ikke er fylt. Særlig hvis man egentlig har oppgaver som må gjøres, som ligner på de man hadde dagen før, og som akkurat der og da ikke virker spesielt forlokkende, meningsfylte eller retningsgivende (som i dag... jeg skulle jo ha lest pensum!).
Likevel kan kjedsomheten ha sin verdi.
Alle som holder på med trening vet at hviledagene er like viktige som treningsdagene. Det skjer noe i hvileperioden. Man lærer å gå på ski like mye om sommeren når man holder på med andre ting, som om vinteren. Det skjer altså noe i det som overfladisk kan virke som stillstand.
Det å holde ut kjedsomhet er en viktig verdi for alle som vil noe. Absolutt alle mål som er verdt å kjempe for krever utholdenhet. Blant annet må man holde ut at arbeidsoppgavene i perioder føles ufattelig kjedelig. Da jeg spilte piano var ikke den daglige timen med grunnleggende fingerøvelser noe direkte høydepunkt i tilværelsen. Men det gjorde meg til en bedre pianist. Det er visstnok slik at den største utfordringen for maratonløpere ikke er det fysiske, men at når man har løpt ca tre mil begynner det å bli så innmari kjedelig å løpe. Jeg kommer sikkert til å kjede meg i perioder i birken også, selv om det er et mål jeg egentlig er kjempegira på og ser fram til.
Med andre ord må man, paradoksalt nok, orke å holde ut kjedsomheten skal man komme noen vei.
Kjedsomhet avler kreativitet. En del av det å være kreativ er evnen til å danne indre bilder og forestillinger. Når vi alle, barn og unge inkludert, mates med for mange stimuli utenifra fordi vi ikke tåler kjedsomheten, forsvinner denne evnen sakte men sikkert. Det gir grunn til seriøs bekymring. Å danne indre bilder er en viktig del av en problemløsningsprosess; man må kunne se for seg løsningen før man iverksetter den.
Jeg innbiller meg at for mange ytre stimuli også går utover evnen til å danne sin egen identitet og integritet. Når svarene kommer utenifra hele tiden, i stedet for innenifra, hvor blir vi av hen da? I kjedsomheten får man tid til å la de genuine svarene innenifra bli tydelige.
Forøvrig finnes det folk som har forsket på og skrevet om dette. Jeg mener å huske at et par forskere (Paul Otto Brunstad og en til) har påpekt at evnen til å kjede seg er viktig for våre soldater i kamp. Soldathverdagen består av mye venting. Det er å håpe at de vi sender ut har evnen til å kjede seg. Soldater uten den evnen og med våpen lett tilgjengelig høres ikke ut som noe vi ønsker oss.
Vel, om ikke annet så resulterte dagens kjedsomhet i et blogginnlegg. Det var jo ikke det jeg egentlig skulle gjøre, da. Skulle egentlig lese pensum. Men det ble visst for ... ja ... kjedelig.
Kjedsomhet er i utgangspunktet noe verdifullt. I et litt stort perspektiv hører det med til livsrytmen at i noen perioder skjer det mye, mens man andre ganger lever i en slags stillstand. I hvert fall tilsynelatende. Mer om dette senere.
Først må jeg, på akademisk korrekt vis, definere hva jeg mener med kjedsomhet. Umiddelbart tenker man kanskje at det er mangel på aktivitet. Men det er ikke helt dekkende, synes jeg. Man kan jo kjede seg selv om man holder på med noe. Og ikke kjede seg selv om man gjør ingenting.
En filosof som heter Lars Fr.H. Svendsen har skrevet en bok om kjedsomhet. Uten å ha lest den har jeg fått med meg at han knytter kjedsomhet til meningstap. Det virker logisk, synes jeg. Det må jo være opplevelsen av meningstap det her handler om. Jeg mener, en aktivitet kan jo vise seg å være betydningsfull selv om den oppleves som meningsløs der og da.
Det er noen ganger vanskelig å like dager som ikke er fylt. Særlig hvis man egentlig har oppgaver som må gjøres, som ligner på de man hadde dagen før, og som akkurat der og da ikke virker spesielt forlokkende, meningsfylte eller retningsgivende (som i dag... jeg skulle jo ha lest pensum!).
Likevel kan kjedsomheten ha sin verdi.
Alle som holder på med trening vet at hviledagene er like viktige som treningsdagene. Det skjer noe i hvileperioden. Man lærer å gå på ski like mye om sommeren når man holder på med andre ting, som om vinteren. Det skjer altså noe i det som overfladisk kan virke som stillstand.
Det å holde ut kjedsomhet er en viktig verdi for alle som vil noe. Absolutt alle mål som er verdt å kjempe for krever utholdenhet. Blant annet må man holde ut at arbeidsoppgavene i perioder føles ufattelig kjedelig. Da jeg spilte piano var ikke den daglige timen med grunnleggende fingerøvelser noe direkte høydepunkt i tilværelsen. Men det gjorde meg til en bedre pianist. Det er visstnok slik at den største utfordringen for maratonløpere ikke er det fysiske, men at når man har løpt ca tre mil begynner det å bli så innmari kjedelig å løpe. Jeg kommer sikkert til å kjede meg i perioder i birken også, selv om det er et mål jeg egentlig er kjempegira på og ser fram til.
Med andre ord må man, paradoksalt nok, orke å holde ut kjedsomheten skal man komme noen vei.
Kjedsomhet avler kreativitet. En del av det å være kreativ er evnen til å danne indre bilder og forestillinger. Når vi alle, barn og unge inkludert, mates med for mange stimuli utenifra fordi vi ikke tåler kjedsomheten, forsvinner denne evnen sakte men sikkert. Det gir grunn til seriøs bekymring. Å danne indre bilder er en viktig del av en problemløsningsprosess; man må kunne se for seg løsningen før man iverksetter den.
Jeg innbiller meg at for mange ytre stimuli også går utover evnen til å danne sin egen identitet og integritet. Når svarene kommer utenifra hele tiden, i stedet for innenifra, hvor blir vi av hen da? I kjedsomheten får man tid til å la de genuine svarene innenifra bli tydelige.
Forøvrig finnes det folk som har forsket på og skrevet om dette. Jeg mener å huske at et par forskere (Paul Otto Brunstad og en til) har påpekt at evnen til å kjede seg er viktig for våre soldater i kamp. Soldathverdagen består av mye venting. Det er å håpe at de vi sender ut har evnen til å kjede seg. Soldater uten den evnen og med våpen lett tilgjengelig høres ikke ut som noe vi ønsker oss.
Vel, om ikke annet så resulterte dagens kjedsomhet i et blogginnlegg. Det var jo ikke det jeg egentlig skulle gjøre, da. Skulle egentlig lese pensum. Men det ble visst for ... ja ... kjedelig.
10. juni 2010
Ut av komfortsonen
For å komme noen vei må man ut av komfortsonen. Tørre noe man egentlig ikke tør. Ta en risk. Våge seg inn i ukjent landskap. Noen kaller det "kreativt mot". Pedagoger kaller det den proksimale sonen. Jeg kaller det rett og slett læring.
Keith Johnstone, mannen bak teatersport, snakker mye om improvisasjon. Kanskje har mange hatt negative opplevelser med dramalærere fra 70/80-tallet med lilla skjerf som tror de snakker om improvisasjon i det de sier "bare fjern blokkeringene og hiv dere uti det". De har etter min mening misforstått noe av teorien hans. Han vil at man skal ta risker. Men ikke hvilken som helst risk. Det morsomme med sport, sier han, er at utfallet er usikkert, det er 50/50 prosent sjanse for å vinne og for å tape.
En risk som man vet vil gå galt er ingen risk. Det er som å hive seg ut fra timeteren ned i et tomt basseng mens man roper "Sjekk denne riiiiiisken... (splatt)". Å hive seg ut i et basseng fylt med vann, derimot...
Jeg har ofte tenkt at det er lærerens oppgave å sørge for at det er vann i det bassenget. Å sørge for at rammene er trygge nok til at risken er akkurat stor nok. "Akkurat litt mer enn du egentlig klarer" er en god huskeregel enten det gjelder trening, læring, personlig utvikling eller hva enn du har satt deg fore å oppnå. Det er vel i det området Vygotsky plasserer sin proksimale sone, tipper jeg. Teorien om "flytopplevelser" (av han som jeg ikke en gang tør å prøve å stave navnet på) sier det samme; følelsen av flyt oppstår når oppgaven er akkurat passe utfordrende i forhold til evnene.
Akkurat stor nok risk. Ikke så stor at man dør hvis det går galt. Men stor nok til at man tar et skritt fram dersom man lykkes.
Som lærer er det en stor utfordring å finne ut hvor det er. Og, helt ærlig, disse tankene forsvinner stadig i det daglige "hva-skal-jeg-finne-på-til-neste-time" og "jeg-må-visst-ordne-disse-papirene-først". Kanskje er det derfor jeg skriver dette innlegget like etter at all undervisning er avsluttet og like før sommerferien slår inn.
Men det er kanskje noe å tenke på i forberedelsene til Birken? Ha ha, klarte å få det prosjektet inn i dette innlegget her også, gitt ;)
En aldri så liten brannfakkel fra Johnstones side er at han faktisk tør å snakke om gode og dårlige lærere. Hans påstand er at gode lærere er gode uansett hvilken metode de velger, dårlige lærere er dårlige uansett hvilken metode de velger. Alle lett reflekterte mennesker ser at det er mye problematisk i det utsagnet: Hvordan definerer man for eksempel en god eller dårlig lærer? Ikke desto mindre viser absolutt all nyere forskning at det faktisk er læreren som teller! De ekstra interesserte kan gå inn på utdanningsdirektoratet der det ligger et godt foredrag om dette. Faktorer som utstyr, læreplaner, hvilken skole du går på osv spiller en forsvinnende liten rolle for læringen. Det som spiller en rolle er hvilken lærer eleven møter. Det handler om den relasjonen læreren skaper med sine elever.
Noe å tenke på i sommerferien for alle lærere?
P.s. Til alle som ikke er lærere: Når jeg skriver "sommerferie" er det litt upresist. Det er altså avspasering, siden vi har lengre arbeidsuke resten av året. Vet at dere er misunnelige, men lover at alle lærere, i hvert fall de gode (!), jobber det inn med god margin resten av året.
God sommer ;)
Keith Johnstone, mannen bak teatersport, snakker mye om improvisasjon. Kanskje har mange hatt negative opplevelser med dramalærere fra 70/80-tallet med lilla skjerf som tror de snakker om improvisasjon i det de sier "bare fjern blokkeringene og hiv dere uti det". De har etter min mening misforstått noe av teorien hans. Han vil at man skal ta risker. Men ikke hvilken som helst risk. Det morsomme med sport, sier han, er at utfallet er usikkert, det er 50/50 prosent sjanse for å vinne og for å tape.
En risk som man vet vil gå galt er ingen risk. Det er som å hive seg ut fra timeteren ned i et tomt basseng mens man roper "Sjekk denne riiiiiisken... (splatt)". Å hive seg ut i et basseng fylt med vann, derimot...
Jeg har ofte tenkt at det er lærerens oppgave å sørge for at det er vann i det bassenget. Å sørge for at rammene er trygge nok til at risken er akkurat stor nok. "Akkurat litt mer enn du egentlig klarer" er en god huskeregel enten det gjelder trening, læring, personlig utvikling eller hva enn du har satt deg fore å oppnå. Det er vel i det området Vygotsky plasserer sin proksimale sone, tipper jeg. Teorien om "flytopplevelser" (av han som jeg ikke en gang tør å prøve å stave navnet på) sier det samme; følelsen av flyt oppstår når oppgaven er akkurat passe utfordrende i forhold til evnene.
Akkurat stor nok risk. Ikke så stor at man dør hvis det går galt. Men stor nok til at man tar et skritt fram dersom man lykkes.
Som lærer er det en stor utfordring å finne ut hvor det er. Og, helt ærlig, disse tankene forsvinner stadig i det daglige "hva-skal-jeg-finne-på-til-neste-time" og "jeg-må-visst-ordne-disse-papirene-først". Kanskje er det derfor jeg skriver dette innlegget like etter at all undervisning er avsluttet og like før sommerferien slår inn.
Men det er kanskje noe å tenke på i forberedelsene til Birken? Ha ha, klarte å få det prosjektet inn i dette innlegget her også, gitt ;)
En aldri så liten brannfakkel fra Johnstones side er at han faktisk tør å snakke om gode og dårlige lærere. Hans påstand er at gode lærere er gode uansett hvilken metode de velger, dårlige lærere er dårlige uansett hvilken metode de velger. Alle lett reflekterte mennesker ser at det er mye problematisk i det utsagnet: Hvordan definerer man for eksempel en god eller dårlig lærer? Ikke desto mindre viser absolutt all nyere forskning at det faktisk er læreren som teller! De ekstra interesserte kan gå inn på utdanningsdirektoratet der det ligger et godt foredrag om dette. Faktorer som utstyr, læreplaner, hvilken skole du går på osv spiller en forsvinnende liten rolle for læringen. Det som spiller en rolle er hvilken lærer eleven møter. Det handler om den relasjonen læreren skaper med sine elever.
Noe å tenke på i sommerferien for alle lærere?
P.s. Til alle som ikke er lærere: Når jeg skriver "sommerferie" er det litt upresist. Det er altså avspasering, siden vi har lengre arbeidsuke resten av året. Vet at dere er misunnelige, men lover at alle lærere, i hvert fall de gode (!), jobber det inn med god margin resten av året.
God sommer ;)
1. mai 2010
Haren og skilpadden og Mette
Jeg har skjønt, tror jeg, hvorfor birken er et passende prosjekt for meg. Jeg er skilpadden i fabelen om haren og skilpadden. Du husker den? Der hvor haren ligger så langt foran og legger seg ned for å sove, skilpadden går forbi mens den sover, og vinner løpet til slutt. Jeg er alltid treig i gang, men når jeg først har bestemt meg og setter i gang, da fullfører jeg alltid, og jeg holder løpet ut samme hvor langt det er. Jeg er kanskje litt treigere enn mange andre, men jeg kommer fram til slutt. Og når jeg da er framme kan jeg alltids se meg tilbake og si at min måte å gjøre dette på var riktig for meg. Langsomt begynner jeg å se at min store styrke ligger i at jeg fortsetter, jeg prøver på nytt, samme hvor mange forsøk som skal til.
Synes du det blir litt diffust? La meg ta noen konkrete eksempler:
Mette om morgenen ligner litt på en krokodille som venter på sitt bytte. Sett utenifra er det ikke tegn til liv der jeg ligger og vaker under dyna og passer nøye på å ikke bevege en eneste muskel før jeg er helt sikker på at jeg er klar for det. Derfor står jeg ofte opp hakket senere enn alle andre (kanskje tre-fire hakk senere skal jeg være helt ærlig). Men når jeg først har bestemt meg for at jeg er klar for å begynne dagen skjer forandringen raskt og bestemt, og 20 minutter etter at jeg er ute av senga har jeg gjerne både dusja, redd opp sengen, laget frokost, tatt litt oppvask, sendt en mail eller to, fått med meg nyhetene og lest igjennom en artikkel. Litt overdrevent, kanskje, men den generelle dynamikken stemmer likevel ganske bra.
Den samme dynamikken går igjen på både små og store beslutninger i livet mitt. Jeg bruker så utrolig lang tid på å bestemme meg for noe. Og det gjelder alle bestemmelser på alle nivåer og av alle størrelser. Jeg kan bruke like lang tid på å finne ut om jeg skal gå på en konsert eller ikke som å finne ut om jeg skal flytte til vestlandet eller ikke.
Jeg har ofte i livet følt at jeg henger litt etter alle andre. Mang en gang har jeg vært misunnelig på de som er litt kjappere i vendingen, tar klare bestemmelser raskt, og liksom ligger litt foran meg. De som beveger seg kjappere. Og som får tak i det jeg også vil ha lenge før meg.
Denne sammenligningen med andre er sikkert noe allmenmenneskelig. Og i klare øyeblikk ser jeg jo at det er helt, totalt, meningsløst. Hva så, om noen kommer fram før meg? Hvorfor skal det egentlig spille noen rolle?
Å stole på at jeg finner min egen vei er noen ganger vanskelig. Og det er enda vanskeligere å tro at den skal være like bra, like verdifull som andres. For den er jo faktisk det, min vei er akkurat like viktig som din eller noen andres. Kanskje går vi ikke i mål samme sted en gang, når det kommer til stykket.
I birken vet jeg for eksempel at jeg kommer til å gå tregt og sikkert bli forbigått mange ganger den første timen eller to. Rent fysisk bruker jeg nemlig også litt tid på å komme i gang. Men når jeg først er i gang, da kan jeg bare gå, og gå, og gå.... leeeeenge. Ikke sjelden har jeg da tatt igjen de som gikk forbi meg tidligere, der de står og må ta en pause fordi de har slitt seg ut. Heia alle skilpadder!
Synes du det blir litt diffust? La meg ta noen konkrete eksempler:
Mette om morgenen ligner litt på en krokodille som venter på sitt bytte. Sett utenifra er det ikke tegn til liv der jeg ligger og vaker under dyna og passer nøye på å ikke bevege en eneste muskel før jeg er helt sikker på at jeg er klar for det. Derfor står jeg ofte opp hakket senere enn alle andre (kanskje tre-fire hakk senere skal jeg være helt ærlig). Men når jeg først har bestemt meg for at jeg er klar for å begynne dagen skjer forandringen raskt og bestemt, og 20 minutter etter at jeg er ute av senga har jeg gjerne både dusja, redd opp sengen, laget frokost, tatt litt oppvask, sendt en mail eller to, fått med meg nyhetene og lest igjennom en artikkel. Litt overdrevent, kanskje, men den generelle dynamikken stemmer likevel ganske bra.
Den samme dynamikken går igjen på både små og store beslutninger i livet mitt. Jeg bruker så utrolig lang tid på å bestemme meg for noe. Og det gjelder alle bestemmelser på alle nivåer og av alle størrelser. Jeg kan bruke like lang tid på å finne ut om jeg skal gå på en konsert eller ikke som å finne ut om jeg skal flytte til vestlandet eller ikke.
Jeg har ofte i livet følt at jeg henger litt etter alle andre. Mang en gang har jeg vært misunnelig på de som er litt kjappere i vendingen, tar klare bestemmelser raskt, og liksom ligger litt foran meg. De som beveger seg kjappere. Og som får tak i det jeg også vil ha lenge før meg.
Denne sammenligningen med andre er sikkert noe allmenmenneskelig. Og i klare øyeblikk ser jeg jo at det er helt, totalt, meningsløst. Hva så, om noen kommer fram før meg? Hvorfor skal det egentlig spille noen rolle?
Å stole på at jeg finner min egen vei er noen ganger vanskelig. Og det er enda vanskeligere å tro at den skal være like bra, like verdifull som andres. For den er jo faktisk det, min vei er akkurat like viktig som din eller noen andres. Kanskje går vi ikke i mål samme sted en gang, når det kommer til stykket.
I birken vet jeg for eksempel at jeg kommer til å gå tregt og sikkert bli forbigått mange ganger den første timen eller to. Rent fysisk bruker jeg nemlig også litt tid på å komme i gang. Men når jeg først er i gang, da kan jeg bare gå, og gå, og gå.... leeeeenge. Ikke sjelden har jeg da tatt igjen de som gikk forbi meg tidligere, der de står og må ta en pause fordi de har slitt seg ut. Heia alle skilpadder!
12. april 2010
Askeladden, Bjørn og jeg
Previous on Mettes blogg: Mitt nye store mål her i livet er å gjennomføre Birkebeinerrennet 2011.
De som kjenner meg godt vet at jeg blir utrolig nerdete på alt jeg bestemmer meg for og blir interessert i. Det vil ikke overraske dem at jeg allerede har kjøpt inn spesialtilpasset treningsprogram, teknikkbok, har planlagt utstyrsinnkjøp og selvfølgelig bokmerket nettsida til rennet.
Jeg innbiller meg også at jeg allerede har begynt å tenke mer som en idrettsutøver.
Det er jo litt nedtur at akkurat når man har bestemt seg for birken så er landet fylt med tung, våt snø. Jeg har aldri vært venn med klisterføret. Det er liksom alltid enten bakglatt eller kladdete eller som oftest begge deler samtidig.
Men, i min nye mentale tilstand som idrettsutøver skal man jo ikke tenke negativt. Neida. ”Hva kan jeg bruke dette til” tenkte jeg. Og her er linken til Askeladden, altså. Man bestemmer ikke over omstendighetene. Men det gjelder å bruke det som kommer din vei til det beste.
Jeg fant i hvert fall ut at selv om farta ikke blir den største så er klisterføret en mulighet til å jobbe med teknikken. Ustabil snø setter desto større krav til både fraspark og tyngdeoverføring (innbiller jeg meg, da, men den teknikkboken har ikke kommet i posten ennå, så det kan hende jeg må gå tilbake på dette senere). Dessuten tror jeg birken ofte går på klisterføre, så dette er en god forberedelse.
Dermed har jeg den siste uka for første gang i mitt liv hatt noen fine turer på klisterføre som jeg faktisk har nytt underveis! Det eneste som er litt sårt er at jeg ikke har støtt på Bjørn Dæhlie (som ellers ofte besøker disse traktene) sånn at han kan spontant rose meg for den nyvunne gode teknikken min, sånn som jeg har sett for meg i mine fantasier at han fint kan finne på å gjøre. Jaja, synd for han, tenker jeg bare (i tråd med idrettsutøvermentaliteten) der jeg fortsetter i sporet og merker at teknikken bare sitter bedre og bedre.
En ekstra bonus har vist seg å være at dette prosjektet gir en unik mulighet til å plage enkelte kollegaer som synes jeg blir for nerdete. Heretter går det sport i å relatere absolutt alle utsagn i en samtale til birken/ trening/ idrettsutøvermentalitet: ”Har du en bunke norskstiler å rette, sier du? Jaja, det gjelder å fokusere på arbeidsoppgavene og ta en stil av gangen.” ”Du er litt stressa i dag ser jeg? Godt at du sørger for å trene i høyeste intensitetssone, men husk å restituere deg skikkelig også”.
Spørsmålet er bare hvem som går lei først: Jeg eller mine kollegaer. Time will show, bare 341 dager igjen nå!
De som kjenner meg godt vet at jeg blir utrolig nerdete på alt jeg bestemmer meg for og blir interessert i. Det vil ikke overraske dem at jeg allerede har kjøpt inn spesialtilpasset treningsprogram, teknikkbok, har planlagt utstyrsinnkjøp og selvfølgelig bokmerket nettsida til rennet.
Jeg innbiller meg også at jeg allerede har begynt å tenke mer som en idrettsutøver.
Det er jo litt nedtur at akkurat når man har bestemt seg for birken så er landet fylt med tung, våt snø. Jeg har aldri vært venn med klisterføret. Det er liksom alltid enten bakglatt eller kladdete eller som oftest begge deler samtidig.
Men, i min nye mentale tilstand som idrettsutøver skal man jo ikke tenke negativt. Neida. ”Hva kan jeg bruke dette til” tenkte jeg. Og her er linken til Askeladden, altså. Man bestemmer ikke over omstendighetene. Men det gjelder å bruke det som kommer din vei til det beste.
Jeg fant i hvert fall ut at selv om farta ikke blir den største så er klisterføret en mulighet til å jobbe med teknikken. Ustabil snø setter desto større krav til både fraspark og tyngdeoverføring (innbiller jeg meg, da, men den teknikkboken har ikke kommet i posten ennå, så det kan hende jeg må gå tilbake på dette senere). Dessuten tror jeg birken ofte går på klisterføre, så dette er en god forberedelse.
Dermed har jeg den siste uka for første gang i mitt liv hatt noen fine turer på klisterføre som jeg faktisk har nytt underveis! Det eneste som er litt sårt er at jeg ikke har støtt på Bjørn Dæhlie (som ellers ofte besøker disse traktene) sånn at han kan spontant rose meg for den nyvunne gode teknikken min, sånn som jeg har sett for meg i mine fantasier at han fint kan finne på å gjøre. Jaja, synd for han, tenker jeg bare (i tråd med idrettsutøvermentaliteten) der jeg fortsetter i sporet og merker at teknikken bare sitter bedre og bedre.
En ekstra bonus har vist seg å være at dette prosjektet gir en unik mulighet til å plage enkelte kollegaer som synes jeg blir for nerdete. Heretter går det sport i å relatere absolutt alle utsagn i en samtale til birken/ trening/ idrettsutøvermentalitet: ”Har du en bunke norskstiler å rette, sier du? Jaja, det gjelder å fokusere på arbeidsoppgavene og ta en stil av gangen.” ”Du er litt stressa i dag ser jeg? Godt at du sørger for å trene i høyeste intensitetssone, men husk å restituere deg skikkelig også”.
Spørsmålet er bare hvem som går lei først: Jeg eller mine kollegaer. Time will show, bare 341 dager igjen nå!
29. mars 2010
Debutant i birkebeinern
Like greit å offentliggjøre det først som sist: 2011 blir året jeg endelig gjennomfører birken!
Jeg har tenkt på det i flere år, men hvert år tenkt "jeg er da ikke godt nok trent til det". Men i år så jeg på programmet fra rennet, og observerte opp til flere som tydelig har dårligere teknikk enn meg, som likevel klarer å fullføre. Kan de så kan jeg også.
De av dere som nå tenker "så klisjé, birken er jo på vei ut" kjenner meg rett og slett ikke godt nok. Sånt pleier jeg å drite i, for å si det rett ut.
Det ser bare så veldig, veldig, veldig gøy ut! Hvis man overser de skrytete mannfolka fra næringslivet (som jeg egentlig ikke tror er i flertall, det er bare de som får mest oppmerksomhet i media), så må det jo være kjempestemning! Planen er å bruke helga og få med stemninga både kvelden før og kvelden etter rennet.
Flere planer er allerede klare: Skal jeg ta meg godt ut på bildene som tas (og som jeg garantert kommer til å bestille både innrammet, på en egen kopp og sikkert som plakat også) må det nytt utstyr til. Siden shopping er noe av det morsomste som fins, og spesielt treningsutstyrshopping, så er dette en slags belønning i seg selv.
I dag var jeg og en venninne som umiddelbart tente på prosjektet ute på skitur, og vi forberedte oss mentalt på birken. Planen er å gå inn i rolle og opptre avslappet og lettere arrogant uansett hvor slitne og svette vi egentlig er, for eksempel ved å komme med kommentarer som "hva? er vi på toppen allerede? jeg har hørt at den bakken skal være så tung jeg, men dette var jo en deilig liten tur" og lignende.
Jeg har altså allerede hatt mye moro med denne beslutningen. Kanskje døpes denne bloggen om til "nybegynner i birken-bloggen". Time will show. Det er tross alt mye forskning som må gjøres før rennet: Finnes det for eksempel noen sosiale koder blant birkebeinere som man bør kjenne til? Finnes det et rangsystem ved starten (debutanter forventes å stille bakerst i køen?). Hva er den største tabben man kan gjøre?
Vel, inntil videre: Jeg trenger reisefølge! Har ikke tenkt å loke rundt alene som debutant blant 16000 rutinerte utstyrsfriker. Trenger både med-sportere og heiagjeng! Ingen spesielle oppgaver tildeles, annet enn å holde meg med selskap, og så er det fint om noen minner meg på påmeldingsfristen, for det kan godt hende jeg glemmer meg bort når den nærmer seg. Frister noe av dette så sett av 19 mars 2011, så snakkes vi!
Jeg har tenkt på det i flere år, men hvert år tenkt "jeg er da ikke godt nok trent til det". Men i år så jeg på programmet fra rennet, og observerte opp til flere som tydelig har dårligere teknikk enn meg, som likevel klarer å fullføre. Kan de så kan jeg også.
De av dere som nå tenker "så klisjé, birken er jo på vei ut" kjenner meg rett og slett ikke godt nok. Sånt pleier jeg å drite i, for å si det rett ut.
Det ser bare så veldig, veldig, veldig gøy ut! Hvis man overser de skrytete mannfolka fra næringslivet (som jeg egentlig ikke tror er i flertall, det er bare de som får mest oppmerksomhet i media), så må det jo være kjempestemning! Planen er å bruke helga og få med stemninga både kvelden før og kvelden etter rennet.
Flere planer er allerede klare: Skal jeg ta meg godt ut på bildene som tas (og som jeg garantert kommer til å bestille både innrammet, på en egen kopp og sikkert som plakat også) må det nytt utstyr til. Siden shopping er noe av det morsomste som fins, og spesielt treningsutstyrshopping, så er dette en slags belønning i seg selv.
I dag var jeg og en venninne som umiddelbart tente på prosjektet ute på skitur, og vi forberedte oss mentalt på birken. Planen er å gå inn i rolle og opptre avslappet og lettere arrogant uansett hvor slitne og svette vi egentlig er, for eksempel ved å komme med kommentarer som "hva? er vi på toppen allerede? jeg har hørt at den bakken skal være så tung jeg, men dette var jo en deilig liten tur" og lignende.
Jeg har altså allerede hatt mye moro med denne beslutningen. Kanskje døpes denne bloggen om til "nybegynner i birken-bloggen". Time will show. Det er tross alt mye forskning som må gjøres før rennet: Finnes det for eksempel noen sosiale koder blant birkebeinere som man bør kjenne til? Finnes det et rangsystem ved starten (debutanter forventes å stille bakerst i køen?). Hva er den største tabben man kan gjøre?
Vel, inntil videre: Jeg trenger reisefølge! Har ikke tenkt å loke rundt alene som debutant blant 16000 rutinerte utstyrsfriker. Trenger både med-sportere og heiagjeng! Ingen spesielle oppgaver tildeles, annet enn å holde meg med selskap, og så er det fint om noen minner meg på påmeldingsfristen, for det kan godt hende jeg glemmer meg bort når den nærmer seg. Frister noe av dette så sett av 19 mars 2011, så snakkes vi!
16. februar 2010
Kuer og andre ålreite dyr. Eller: Jeg, en jogger?
Kuer er ålreite dyr. De finner seg i å settes i bås. Sånn kan vi enkelt holde rede på dem.
Dessverre er vi nesten like glade i å sette hverandre i bås. Sånn at vi kan holde rede på hverandre. Vite hvor vi har den andre. Vite hvordan vi skal snakke om dem og forholde oss til dem. Det er jo veldig enkelt når det rammer andre. Ikke fullt så enkelt når det rammer deg selv.
Det er nemlig vondt å settes i bås. Selv om båsen tilsynelatende ser positiv ut er det fortsatt en bås. Den tar fra deg friheten. Jeg har for eksempel alltid vært i ”flink pike”-båsen (Mette-flink). Det har ofte vært behagelig å være der. Men jo eldre jeg blir jo mer innser jeg at det er en svært begrensende kategori å befinne seg i. De fleste kategorier er det. De fremstiller bare en del av virkeligheten. På fest befinner jeg meg for eksempel ofte i ”hun med de morsomme kommentarene”-båsen (jeg synes i hvert fall selv de er veldig morsomme, hva andre mener om saken kan nok variere). Poenget er at de som bare kjenner meg fra festsammenheng kun kjenner ”Mette-morsom” (eventuelt ”Mette-slitsom”). De vet ikke så mye om de andre sidene ved meg: Mette-morsom/slitsom er også Mette-sårbar, Mette-forbanna, Mette-sosehode, Mette-målretta, Mette-selvopptatt, Mette-seriøs og Mette-snill, bare for å nevne noen av veldig mange. Og det er vondt når den ene båsen folk liker å ha deg i blir en slags selvoppfyllende profeti: Fordi de forventer det av deg blir du den de forventer at du er.
Jeg tror imidlertid det er sånn at andre kan sette deg i så mange båser de vil, men at det ikke blir frihetsberøvende for deg selv før du tar dem til deg og gjør dem til dine egne. De båsene jeg setter meg selv i er de mest begrensende.
Nylig begynte jeg for eksempel å jogge. Jeg har ikke jogget på 17 år. Og siden da har jeg definert meg som en ”ikke-jogger”. Jeg er jo hun store litt langsomme som riktignok liker å være ute, men som aldri kommer til å trene. Ikke på ordentlig. Ikke rart da kanskje at det faktisk var litt skummelt første gang. Ikledd det sorteste tøyet jeg hadde, på den mest øde veistrekningen jeg kunne finne, gjennomførte jeg mine første 10 minutters jogging på 17 år. Jeg tvilte på at jeg ville holde så lenge. Jeg er jo tross alt hun store litt langsomme. Og ja, jeg vet at noen sikkert ler høyt nå og tenker ”ti minutter? Det bør de fleste klare”. Jo, man bør kanskje det. Men poenget er at jeg har ikke jogget på 17 år. Så for meg var det noe nesten helt ukjent jeg prøvde meg på.
Men steike så utrolig gøy det var! På joggetur nummer to merket jeg etter en stund at jeg hadde begynt å nynne på ”Eye of the tiger” sånn helt umerkelig. Det var like før jeg tok et par bokseslag ut i lufta der jeg fløy av gårde. På kort tid henta jeg meg selv ut av ”store-Mette-båsen” til ”RockyBalboa-Mette-båsen”. Og jeg stilte meg selv det spørsmålet alle studenter stiller seg når de begynner å lese på eksamenspensumet: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Antagelig fordi jeg så bastant har definert meg selv som en ikke-jogger. Hun store. Som først må gå ned x antall kilo før hun kan være en jogger.
I forrige innlegg skrev jeg om hvordan forandring er sårbart. Svaret på spørsmålet om hvorfor jeg ikke har gjort dette før ligger antagelig i den sårbarheten. Det er skummelt å prøve nye båser, selv når de altså viser seg å være en god ting. Og det kan jo godt hende at enkelte av de som ikke kjenner meg så godt synes det er greit å beholde meg i ”store-Mette-båsen”. Derfor jogger jeg fortsatt på den mest øde veistrekningen jeg kan finne.
Men jeg vil føye til at det å bryte ut av en bås nok kan være like ubehagelig for omgivelsene. Hvor forbauset blir man ikke når en som man har tenkt på som sjenerøs og snill plutselig setter en grense eller blir sint? Når man viser fram en ny side ved seg selv, gjerne en litt ubehagelig en, lyder ofte svaret noe i retning av; ”men dette er da ikke likt deg”?
Det er for eksempel forsket på at lærere som har blitt tildelt falske resultater fra elevtester, begynner å behandle elevene sine slik de tror de er. Elever de har fått beskjed om at er flinke, behandler de som flinke, og motsatt. Det som er skummelt med dette, men som også rommer en del interessante muligheter, er at elevene etter noen måneder faktisk blir det læreren tenker at de er. De elevene som læreren tenker på som flinke, blir det, selv om de egentlig var svakere i utgangspunktet enn læreren visste om.
Jeg er så utrolig glad for de menneskene jeg har i mitt liv som ser forbi båsene. De som nå ikke blir så overrasket over at jeg jogger. Eller over at jeg ikke er så flink pike likevel. Eller at jeg ikke er så sjenert likevel. De som har sett atlet-Mette, rebell-Mette og sosiale-Mette hele tiden, selv om jeg ikke har sett det selv.
Hva er så nøkkelen til å bryte båser? Kua sitter paradoksalt nok på noe av svaret. Kuene er tross alt ikke dumme. De bare tenker ikke så mye. Mye av instruksen for å bryte ut av en bås er: ”Ikke tenk”. Ikke tenk på hvordan du blir oppfattet eller om ”dette er typisk deg”. Jeg er tross alt et komplekst menneske. Noen ganger liker jeg å jogge. Andre ganger å ligge på sofaen og spise kake. Og det skal jeg gjøre i vinterferien. Begge deler, altså.
2. januar 2010
Gamle tanker om igjen
Som vanlig i nyttårshelga tenker jeg at neste år på denne tida er kanskje mye annerledes. Kanskje har jeg endelig blitt veltrent og slank. Kanskje har jeg flytta og fått ny jobb. Kanskje har mannen i mitt liv dukket opp. Og så videre. De tankene er jo fine å ha, helt til jeg kommer på at jeg tenkte akkurat det samme i fjor også, og hva har egentlig forandret seg siden da? Er det vits i å sette opp akkurat de samme målene, planene og forsettene om igjen? Og bruke akkurat de samme strategiene for å nå målene, selv om de ikke har funka hittil?
Vi mennesker er vanedyr deluxe, og det å forandre seg er vanskelig selv om det skulle vise seg å være til det beste for både en selv og andre. En god venninne fortalte meg for litt siden at Bjørneboe har brukt eremittkrepsen som bilde på forandringer: Når eremittkrepsen skal bytte skall er den som mest sårbar. Men den blir trygg igjen når den har fått det nye skallet (hvis noen forøvrig kjenner teksten så fortell meg hva den heter og hvor jeg kan finne den, har bare blitt fortalt om den). Altså er det å endre vaner og strategier, det å bytte ut gamle tanker med nye, det å erobre nye arenaer og flytte på seg både fysisk og mentalt en sårbar prosess, fordi man er på vei fra et skall til et annet. Det krever nok litt mer enn en liste over forsetter som settes opp i hui og hast i ellevetida på nyttårsaften. Det krever det noen kaller for "kreativt mot". Skal man virkelig skape noe nytt må man ta steget ut i det ukjente og prøve ting man ikke har prøvd før og som man ikke aner hvordan kommer til å ende.
De siste årene har vært fylt med slike ting for min del, både i jobblivet og personlig. Jeg vet ikke om det synes så godt for andre, men en del ting har forandret seg for meg, og jeg er godt fornøyd med at noe skjer. Man får noen trøkker, men det er langt å foretrekke framfor å stå stille. Etter å ha lest igjennom hele min dagbok for 2009, som stort sett består av bekymringer, ser jeg tross alt at ingenting av det jeg bekymra meg for egentlig var noe å bekymre seg for når det kom til stykket. De fleste av bekymringene er søppeltanker som bare stjeler energi. Ting som virket farlige var lette når jeg bare turte å prøve. For å sitere en av mine faglige helter: "The task is to try".
Forsettet for 2010 er derfor å holde bevegelsen i gang, fortsette å prøve nye ting og bryte barrierer. Og prøve å kaste noen av de gamle tankene der de hører hjemme: På søpla.
Vi mennesker er vanedyr deluxe, og det å forandre seg er vanskelig selv om det skulle vise seg å være til det beste for både en selv og andre. En god venninne fortalte meg for litt siden at Bjørneboe har brukt eremittkrepsen som bilde på forandringer: Når eremittkrepsen skal bytte skall er den som mest sårbar. Men den blir trygg igjen når den har fått det nye skallet (hvis noen forøvrig kjenner teksten så fortell meg hva den heter og hvor jeg kan finne den, har bare blitt fortalt om den). Altså er det å endre vaner og strategier, det å bytte ut gamle tanker med nye, det å erobre nye arenaer og flytte på seg både fysisk og mentalt en sårbar prosess, fordi man er på vei fra et skall til et annet. Det krever nok litt mer enn en liste over forsetter som settes opp i hui og hast i ellevetida på nyttårsaften. Det krever det noen kaller for "kreativt mot". Skal man virkelig skape noe nytt må man ta steget ut i det ukjente og prøve ting man ikke har prøvd før og som man ikke aner hvordan kommer til å ende.
De siste årene har vært fylt med slike ting for min del, både i jobblivet og personlig. Jeg vet ikke om det synes så godt for andre, men en del ting har forandret seg for meg, og jeg er godt fornøyd med at noe skjer. Man får noen trøkker, men det er langt å foretrekke framfor å stå stille. Etter å ha lest igjennom hele min dagbok for 2009, som stort sett består av bekymringer, ser jeg tross alt at ingenting av det jeg bekymra meg for egentlig var noe å bekymre seg for når det kom til stykket. De fleste av bekymringene er søppeltanker som bare stjeler energi. Ting som virket farlige var lette når jeg bare turte å prøve. For å sitere en av mine faglige helter: "The task is to try".
Forsettet for 2010 er derfor å holde bevegelsen i gang, fortsette å prøve nye ting og bryte barrierer. Og prøve å kaste noen av de gamle tankene der de hører hjemme: På søpla.
Abonner på:
Innlegg (Atom)