Dette er en klisjé, men i hverdagen kan småting bety mye, når timingen er riktig.
Sånn som i dag. Jeg har "helvetesdagen" på jobb på onsdager, med sju timer på rappen, i tre forskjellige fag. Gøy dag forsåvidt: Intensiv, krevende og variert. Såpass variert at det blir litt mye for både hode og kropp i blant.
På vei til en forsinka lunsj var jeg stressa. Og når folk kommer og stiller spørsmål det er umulig å svare på når jeg har masse å tenke på fra før og egentlig ikke har overskudd til mer, blir jeg sur i tillegg. Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt usynlig - det er bare å kaste ett blikk på meg for å se at jeg ikke har mulighet til å være tilgjengelig for spørsmål og småprat akkurat da.
I denne stressa-sure-usynlige tilstanden skyndte jeg meg over til lærerværelset med alle undervisningsrekvisita + bærbar + administrative papirer nær sagt flagrende rundt meg. Jeg så fram til en hyggelig og sårt tiltrengt lunsjpause.
Der skulle jeg bare finne meg en kaffekopp. På det litt trange kjøkkenet. Og når man er stressa og liksom ikke helt i kontakt med seg selv, er det fort gjort å dulte borti noe man ikke skal. Som for eksempel moccamasteren. Og vips, der lå det brukte kaffefilteret på gulvet, med masse våt kaffegruff spredt utover gulvet.
Enkelte kollegaer syntes naturlig nok at dette var ustyrtelig morsomt. Men noen ganger er ikke selvironi tingen, så for en gangs skyld gadd jeg ikke å le med av meg selv.
Åh, så utrolig deilig det da var at en kollega kom bort og sa: "Gå og sett deg du, Mette, så rydder jeg dette for deg, det ser ut som du trenger det". Steike så enkelt det er å se hverandre i blant. Bare den lille anerkjennelsen som fulgte med at noen så at jeg var i dårlig humør, og at det var helt greit, gjorde min dag så utrolig mye bedre.
Takk til dagens hverdagshelt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar