Dette er en klisjé, men i hverdagen kan småting bety mye, når timingen er riktig.
Sånn som i dag. Jeg har "helvetesdagen" på jobb på onsdager, med sju timer på rappen, i tre forskjellige fag. Gøy dag forsåvidt: Intensiv, krevende og variert. Såpass variert at det blir litt mye for både hode og kropp i blant.
På vei til en forsinka lunsj var jeg stressa. Og når folk kommer og stiller spørsmål det er umulig å svare på når jeg har masse å tenke på fra før og egentlig ikke har overskudd til mer, blir jeg sur i tillegg. Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt usynlig - det er bare å kaste ett blikk på meg for å se at jeg ikke har mulighet til å være tilgjengelig for spørsmål og småprat akkurat da.
I denne stressa-sure-usynlige tilstanden skyndte jeg meg over til lærerværelset med alle undervisningsrekvisita + bærbar + administrative papirer nær sagt flagrende rundt meg. Jeg så fram til en hyggelig og sårt tiltrengt lunsjpause.
Der skulle jeg bare finne meg en kaffekopp. På det litt trange kjøkkenet. Og når man er stressa og liksom ikke helt i kontakt med seg selv, er det fort gjort å dulte borti noe man ikke skal. Som for eksempel moccamasteren. Og vips, der lå det brukte kaffefilteret på gulvet, med masse våt kaffegruff spredt utover gulvet.
Enkelte kollegaer syntes naturlig nok at dette var ustyrtelig morsomt. Men noen ganger er ikke selvironi tingen, så for en gangs skyld gadd jeg ikke å le med av meg selv.
Åh, så utrolig deilig det da var at en kollega kom bort og sa: "Gå og sett deg du, Mette, så rydder jeg dette for deg, det ser ut som du trenger det". Steike så enkelt det er å se hverandre i blant. Bare den lille anerkjennelsen som fulgte med at noen så at jeg var i dårlig humør, og at det var helt greit, gjorde min dag så utrolig mye bedre.
Takk til dagens hverdagshelt!
15. september 2010
1. september 2010
Treningens uutholdelige letthet
Jeg har langsomt oppdaget at jeg har blitt en av de plagsomme. En av de som snakker om hvor deilig det er å trene. Om hvor viktig det er å komme seg ut. Hvor sunt det er. Hvor viktig det er for å ha overskudd i hverdagen.
De menneskene pleier jeg å være ganske irritert på. Jeg føler ofte at de prøver å presse meg inn i en form. Type A4-fornuftig-sunn-og-litt-kjedelig-formen. Trene for å fikse jobben bedre, liksom? Trene for å passe bedre inn i samfunnsmaskineriet? Nei takk.
Hvordan kan jeg prøve å formidle noe annet?
I dag, for eksempel, våknet jeg - ekstremt trøtt. Klokka sto på slumring, og ringte hvert femte minutt. For hver gang klokka ringte på nytt var jeg allerede laaangt inne i drømmeland. Det var TUNGT å komme seg opp med andre ord. Særlig fordi jeg visste at i titida skulle jeg jogge med tredje klasse. Jeg prøver å få dem i gang med trening, og kjører intervaller hver onsdag. Og da må jeg jo delta selv også. Der jeg lå og slumret under dynen og kjente på en begynnende forkjølelse, og mest av alt hadde lyst på paracet og mer søvn, så virket det å løpe intervaller eviglangt unna noe jeg kom til å være i stand til i dag.
Men jaggu fikk det meg til å våkne, gitt. Skikkelig også. Et ekstra pluss var det at løpsteknikken satt litt bedre i dag enn de foregående ukene. Etterpå var den begynnende feberen som forduftet, og da jeg senere på dag spilte strandvolleyball med kollegaer (JA, jeg trener TO ganger på onsdager!) kjente jeg meg lett og fin i kroppen.
Saken er at jeg føler meg aldri så sterk og glad som når jeg trener. Da kjennes det som om jeg kan klare ALT. Trening har hjulpet meg gjennom de tyngste periodene i mitt liv. Den har gitt meg fri fra tunge tanker. Gitt meg mestringsfølelse og tro på at jeg også kan klare noe. Den timen jeg går tur i skogen, til "mine" steder (hemmelige for alle andre!) har vært friminutt. Ikke noe jeg gjør for å være flink, ha overskudd i hverdagen, eller forbrenne x antall kalorier!
Jeg blir så usigelig trøtt hver gang en eller annen sunn, fornuftig kostholds/ treningsekspert på TV prøver å belære meg om alt det jeg allerede har hørt tusen ganger og vet så alt for godt: Hvordan man bør spise og hvor viktig det er å trene. Jeg vet alt det der. Likevel oppdaget jeg ikke treningsgleden før sent i tjueårene. Hvorfor ikke?
Antagelig fordi ingen hadde vist meg gleden som finnes i det å ta i bruk sin egen kropp. Alle snakket bare om de fornuftige tingene. Og da gjerne med hovedfokus på én ting: Vekt. Antall kilo.
Da jeg endelig skjønte at bevegelsesglede er viktig, og at det er viktig for alle uansett kroppsform, var det som å oppdage et helt nytt og ukjent landskap. Gå tur fordi det ga meg noe liksom? Det var en helt ny tanke, faktisk. For første gang gjorde jeg det ikke for å bli kvitt de hersens kiloene. Men fordi det ga meg noe i øyeblikket. Fordi det var verdifullt i seg selv. Da forandret alt seg.
Og jeg begynte å bli sint. For eksempel på produsentene av sports/ friluftsklær. Absolutt alle andre kleskjeder har skjønt at vi store også kjøper klær. Ikke sportskjedene. Samfunnet skriker nærmest mot oss: Begynn å tren, din feite jævel! Men utstyr så du får gjort det har ingen tenkt å produsere. Grmf! Nå begynner en del klær å passe, slik at jeg ikke lenger ser ut som Hufsa hver gang jeg beveger meg ut. Men fortsatt har jeg litt angst hver gang jeg går inn i en sportsbutikk og tror at alle skjønner at jeg egentlig ikke hører hjemme der.
Puh, hva prøver jeg egentlig å komme fram til her?
Antagelig at jeg så veldig veldig skulle ønske at vi kunne fokusere mer på bevegelsesglede. At den er så mye, mye viktigere for hvordan jeg har det enn hva vekta viser eller hvor mange kalorier jeg har inntatt i dag. Alt maset skaper usunt stress, og virker i mot sin hensikt. Jeg skal innrømme jeg fortsatt er litt bitter over alle årene med turglede jeg har gått glipp av, fordi jeg bare forbandt det med plikt og å være flink. Ikke med noe som faktisk ga meg noe.
Derfor peser jeg elevene til å begynne å trene. Jeg vet at alle, absolutt alle, har glede av det, når man bare finner sitt tempo og sin form på det. Jeg må bare finne ut hvordan jeg kan få sagt det uten å bli en av de masete, irriterende folka. Håper ikke det allerede er for sent...
De menneskene pleier jeg å være ganske irritert på. Jeg føler ofte at de prøver å presse meg inn i en form. Type A4-fornuftig-sunn-og-litt-kjedelig-formen. Trene for å fikse jobben bedre, liksom? Trene for å passe bedre inn i samfunnsmaskineriet? Nei takk.
Hvordan kan jeg prøve å formidle noe annet?
I dag, for eksempel, våknet jeg - ekstremt trøtt. Klokka sto på slumring, og ringte hvert femte minutt. For hver gang klokka ringte på nytt var jeg allerede laaangt inne i drømmeland. Det var TUNGT å komme seg opp med andre ord. Særlig fordi jeg visste at i titida skulle jeg jogge med tredje klasse. Jeg prøver å få dem i gang med trening, og kjører intervaller hver onsdag. Og da må jeg jo delta selv også. Der jeg lå og slumret under dynen og kjente på en begynnende forkjølelse, og mest av alt hadde lyst på paracet og mer søvn, så virket det å løpe intervaller eviglangt unna noe jeg kom til å være i stand til i dag.
Men jaggu fikk det meg til å våkne, gitt. Skikkelig også. Et ekstra pluss var det at løpsteknikken satt litt bedre i dag enn de foregående ukene. Etterpå var den begynnende feberen som forduftet, og da jeg senere på dag spilte strandvolleyball med kollegaer (JA, jeg trener TO ganger på onsdager!) kjente jeg meg lett og fin i kroppen.
Saken er at jeg føler meg aldri så sterk og glad som når jeg trener. Da kjennes det som om jeg kan klare ALT. Trening har hjulpet meg gjennom de tyngste periodene i mitt liv. Den har gitt meg fri fra tunge tanker. Gitt meg mestringsfølelse og tro på at jeg også kan klare noe. Den timen jeg går tur i skogen, til "mine" steder (hemmelige for alle andre!) har vært friminutt. Ikke noe jeg gjør for å være flink, ha overskudd i hverdagen, eller forbrenne x antall kalorier!
Jeg blir så usigelig trøtt hver gang en eller annen sunn, fornuftig kostholds/ treningsekspert på TV prøver å belære meg om alt det jeg allerede har hørt tusen ganger og vet så alt for godt: Hvordan man bør spise og hvor viktig det er å trene. Jeg vet alt det der. Likevel oppdaget jeg ikke treningsgleden før sent i tjueårene. Hvorfor ikke?
Antagelig fordi ingen hadde vist meg gleden som finnes i det å ta i bruk sin egen kropp. Alle snakket bare om de fornuftige tingene. Og da gjerne med hovedfokus på én ting: Vekt. Antall kilo.
Da jeg endelig skjønte at bevegelsesglede er viktig, og at det er viktig for alle uansett kroppsform, var det som å oppdage et helt nytt og ukjent landskap. Gå tur fordi det ga meg noe liksom? Det var en helt ny tanke, faktisk. For første gang gjorde jeg det ikke for å bli kvitt de hersens kiloene. Men fordi det ga meg noe i øyeblikket. Fordi det var verdifullt i seg selv. Da forandret alt seg.
Og jeg begynte å bli sint. For eksempel på produsentene av sports/ friluftsklær. Absolutt alle andre kleskjeder har skjønt at vi store også kjøper klær. Ikke sportskjedene. Samfunnet skriker nærmest mot oss: Begynn å tren, din feite jævel! Men utstyr så du får gjort det har ingen tenkt å produsere. Grmf! Nå begynner en del klær å passe, slik at jeg ikke lenger ser ut som Hufsa hver gang jeg beveger meg ut. Men fortsatt har jeg litt angst hver gang jeg går inn i en sportsbutikk og tror at alle skjønner at jeg egentlig ikke hører hjemme der.
Puh, hva prøver jeg egentlig å komme fram til her?
Antagelig at jeg så veldig veldig skulle ønske at vi kunne fokusere mer på bevegelsesglede. At den er så mye, mye viktigere for hvordan jeg har det enn hva vekta viser eller hvor mange kalorier jeg har inntatt i dag. Alt maset skaper usunt stress, og virker i mot sin hensikt. Jeg skal innrømme jeg fortsatt er litt bitter over alle årene med turglede jeg har gått glipp av, fordi jeg bare forbandt det med plikt og å være flink. Ikke med noe som faktisk ga meg noe.
Derfor peser jeg elevene til å begynne å trene. Jeg vet at alle, absolutt alle, har glede av det, når man bare finner sitt tempo og sin form på det. Jeg må bare finne ut hvordan jeg kan få sagt det uten å bli en av de masete, irriterende folka. Håper ikke det allerede er for sent...
Abonner på:
Innlegg (Atom)