... mil. Tenkte jeg skulle poste noen post-birken-tanker her. Om hvordan det var, hva man tenkte på underveis og i mål og i ettertid. Dette er ingen sammenhengende tekst med skarpe poeng, bare stemningsbilder.
Bussen kvelden før: Fordommene mot mennene i førtiårene som deltar blir oppfylt allerede her. Tre timers busstur med en samtale bak oss som kun varierte mellom temaene skiutstyr og bedriftene de ledet var trøttende og langdryg. De prøvde å late som at tidene ikke betød noe og at birken ikke var så status, men de mislyktes.
Sovesalen samme kveld: Fordommene blir ytterligere underbygget. Haugevis av menn rundt oss i bare overkropper, som noen timer senere skal ikle seg de dyreste kondomdressene, gjør det litt vanskelig å sove rolig. Men vi klarer det likevel.
Ute i løypa, under blå himmel og med hvit vidde så langt øyet kan se: Stressdrømmen som turvenninne Kjersti hadde før birken er så kontrast til landskapet rundt meg at jeg ikke klarer å la være å le for meg selv. Hun drømte at hun gikk birken, men ikke hadde med hodelykt. Det gikk fint helt til hun kom til tunnelene.... (Min stressdrøm på forhånd var forøvrig at birken viste seg å være et overnattingsrenn, og at jeg fikk kjeft av de nevnte førtiåringene for å stille uten sovepose og liggeunderlag).
Ute på vidda del to: Merkelig stemning når man går der, med tusenvis av andre skiløpere rundt seg, og alt man hører er lyden av ski og staver. Ingen som prater. Alle konsentrerer seg fullt og helt om seg selv. Hm.
Like ved Nysætra: "Du er kjempeflink, nå er du halvveis og snart er det mat!". Tilrop fra ukjent publikummer kan hjelpe så veldig på når man har krampe i låret og merker at man har gått i kjelleren litt for tidlig.
Like etter Kvarstad: Nedturen er snudd til opptur takket være vellykket taktikk (spise og drikke godt og smøre skiene på nytt på Kvarstad). Den bakken som liksom skulle være tyngst går nesten som en lek. Og man føler seg litt tøff når man merker at gnagsåret sprekker og bare tenker: "Det var bra, da blir det ikke noe vondere enn dette. Fint".
Langt senere i løypa: "Kom igjen, stå på, heia heia!". Heiaropene fra flere tilskuere får meg til å smile. Noe som fører til følgende kommentar bak meg: "Nå er det så sent i løpet at de ikke blir sure lenger". Grmf.
Sent på dag, målområdet: Endelig i mål! De siste ti km har jeg konsentrert meg om å klare å gå bare én kilometer til. Ti ganger. Etter å ha hatt på skiene i mange timer ønsker jeg å få dem av raskest mulig. Litt nedtur da at det første som møter deg er et skilt som sier: "Fortsett videre". Man må ut av målområdet før man får ta av skiene. Birken er altså i realiteten 54 km og ca 50 meter langt.
Vel, dette er de inntrykkene jeg kommmer på sånn i øyeblikket. De er nok flere, og kanskje kommer et oppfølgingsinnlegg. Uansett frister det til gjentagelse! Godt er det, siden et helt år har gått med til forberedelser og birken-nerding. Sett av 17 mars 2012, så snakkes vi!
Ps: På jobben i dag utarbeidet vi et genialt forslag til birken-arrangøren. Vi single er jo gjerne litt på utkikk. Hva med å opprette en single-pulje (klasse MKS30-40, altså menn og kvinner single 30-40)? Og så drøye litt med å slippe oss ut av startbåsen, så vi må stå der en stund og bruke tida til å bli bedre kjent? Genialt.