Det er midt i juli, og dagene smelter sammen i langsom og rutinemessig aktivitet. Nå har jeg holdt på med samme boka alt for lenge og vet jeg må lese den ferdig selv om jeg er lei. Med andre ord: Jeg kjeder meg! Derfor skriver jeg et blogginnlegg om akkurat det.
Kjedsomhet er i utgangspunktet noe verdifullt. I et litt stort perspektiv hører det med til livsrytmen at i noen perioder skjer det mye, mens man andre ganger lever i en slags stillstand. I hvert fall tilsynelatende. Mer om dette senere.
Først må jeg, på akademisk korrekt vis, definere hva jeg mener med kjedsomhet. Umiddelbart tenker man kanskje at det er mangel på aktivitet. Men det er ikke helt dekkende, synes jeg. Man kan jo kjede seg selv om man holder på med noe. Og ikke kjede seg selv om man gjør ingenting.
En filosof som heter Lars Fr.H. Svendsen har skrevet en bok om kjedsomhet. Uten å ha lest den har jeg fått med meg at han knytter kjedsomhet til meningstap. Det virker logisk, synes jeg. Det må jo være opplevelsen av meningstap det her handler om. Jeg mener, en aktivitet kan jo vise seg å være betydningsfull selv om den oppleves som meningsløs der og da.
Det er noen ganger vanskelig å like dager som ikke er fylt. Særlig hvis man egentlig har oppgaver som må gjøres, som ligner på de man hadde dagen før, og som akkurat der og da ikke virker spesielt forlokkende, meningsfylte eller retningsgivende (som i dag... jeg skulle jo ha lest pensum!).
Likevel kan kjedsomheten ha sin verdi.
Alle som holder på med trening vet at hviledagene er like viktige som treningsdagene. Det skjer noe i hvileperioden. Man lærer å gå på ski like mye om sommeren når man holder på med andre ting, som om vinteren. Det skjer altså noe i det som overfladisk kan virke som stillstand.
Det å holde ut kjedsomhet er en viktig verdi for alle som vil noe. Absolutt alle mål som er verdt å kjempe for krever utholdenhet. Blant annet må man holde ut at arbeidsoppgavene i perioder føles ufattelig kjedelig. Da jeg spilte piano var ikke den daglige timen med grunnleggende fingerøvelser noe direkte høydepunkt i tilværelsen. Men det gjorde meg til en bedre pianist. Det er visstnok slik at den største utfordringen for maratonløpere ikke er det fysiske, men at når man har løpt ca tre mil begynner det å bli så innmari kjedelig å løpe. Jeg kommer sikkert til å kjede meg i perioder i birken også, selv om det er et mål jeg egentlig er kjempegira på og ser fram til.
Med andre ord må man, paradoksalt nok, orke å holde ut kjedsomheten skal man komme noen vei.
Kjedsomhet avler kreativitet. En del av det å være kreativ er evnen til å danne indre bilder og forestillinger. Når vi alle, barn og unge inkludert, mates med for mange stimuli utenifra fordi vi ikke tåler kjedsomheten, forsvinner denne evnen sakte men sikkert. Det gir grunn til seriøs bekymring. Å danne indre bilder er en viktig del av en problemløsningsprosess; man må kunne se for seg løsningen før man iverksetter den.
Jeg innbiller meg at for mange ytre stimuli også går utover evnen til å danne sin egen identitet og integritet. Når svarene kommer utenifra hele tiden, i stedet for innenifra, hvor blir vi av hen da? I kjedsomheten får man tid til å la de genuine svarene innenifra bli tydelige.
Forøvrig finnes det folk som har forsket på og skrevet om dette. Jeg mener å huske at et par forskere (Paul Otto Brunstad og en til) har påpekt at evnen til å kjede seg er viktig for våre soldater i kamp. Soldathverdagen består av mye venting. Det er å håpe at de vi sender ut har evnen til å kjede seg. Soldater uten den evnen og med våpen lett tilgjengelig høres ikke ut som noe vi ønsker oss.
Vel, om ikke annet så resulterte dagens kjedsomhet i et blogginnlegg. Det var jo ikke det jeg egentlig skulle gjøre, da. Skulle egentlig lese pensum. Men det ble visst for ... ja ... kjedelig.
