Lat? Jeg?

For noen uker siden gikk politiker Erik Lundesgaard ut med et forslag om at overvektige skulle betale for medisin og behandling selv. Argumentet er: Overvektige er late. Det er deres egen skyld at de er overvektige. Derfor skal de betale selv.

Er ikke det logisk, da?

Nei, det er ikke det.

Jeg har veid minst 40 kilo mer enn jeg gjør nå.
Men jeg har aldri vært lat.

Det er så mye som er problematisk med hans logikk at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg er ikke "mindre lat" nå bare fordi jeg beveger meg mer enn før. At jeg tidligere ikke beveget meg noe særlig, og spiste annerledes enn jeg gjør nå, har ingenting med latskap å gjøre. Det har faktisk overhodet ingenting med noen av mine personlige egenskaper å gjøre.

Det største problemet med å koble latskap til kosthold og aktivitetsnivå er at det bygger på en antagelse om at en kan lese et menneskets personlige egenskaper ut fra synlige ytre tegn som adferd og utseende. I mitt hode er det et menneskesyn som er både overfladisk og forflatende. Det er bygget på tenåringsgjengens logikk. Som voksent menneske kan jeg bare ikke godta det.

Overvekt er sjeldent en årsak. Om det ikke ligger rent fysiske årsaker bak (stoffskifte, hormonfeil osv) er den ofte et symptom på noe annet. Ingen hadde sagt til en anorektiker: "Se å ta ansvar for helsa di og spis mer"! Alle skjønner at da bommer man grovt på målet. Det kan da umulig være så veldig vanskelig å forstå at mange av de samme mekanismene er i spill enten en legger på seg eller tar av unormalt mange kilo? At det fremmer livskvalitet å ta ansvar for sin egen helse er det ingen tvil om. Men det gjelder å rette energien dit hvor den faktisk kan gjøre nytte.

Tidligere har jeg skrevet her om betydningen av bevegelsesglede. Den er enormt viktig for meg. Det har den vært lenge, også da jeg veide 40 kilo mer. Selv om jeg får til mere nå, ytre sett, så har ikke kvaliteten på gleden forandret seg nevneverdig med kilotapet, selv om det naturligvis er svært så tilfredsstillende å få til mer enn tidligere.

På samme måte er jeg like lat nå som før. Jeg er akkurat like tenkende, aktiv, ønskende, oppegående, givende, selvopptatt, omsorgsfull (og mere til) som jeg alltid har vært. Å koble personlige egenskaper til hvordan man har det med seg selv, sin kropp, spising og mat er absurd.

Hvis Lundesgaaard, og alle andre som tenker som ham, har lyst til å fortsette å leve i sin enkle lille verden og tro at jeg er lat kan de jo forsåvidt få lov til det. Håper bare ikke jeg støter på disse folka i birken, da blir de jo sikkert kjempeforvirret stakkars; "hæ? går HUN birken? har de åpnet for late også, nå?".

Sees på Rena 19 mars!

p.s. At dette blogginnlegget er noe forsinket i forhold til tidspunktet uttalelsen falt på er forøvrig ikke resultat av latskap, for de som trodde det. Det har mer å gjøre med at jeg har levert en masteroppgave i mellomtida. Så... lat? Tror ikke det, gitt!