Ut av komfortsonen

For å komme noen vei må man ut av komfortsonen. Tørre noe man egentlig ikke tør. Ta en risk. Våge seg inn i ukjent landskap. Noen kaller det "kreativt mot". Pedagoger kaller det den proksimale sonen. Jeg kaller det rett og slett læring.

Keith Johnstone, mannen bak teatersport, snakker mye om improvisasjon. Kanskje har mange hatt negative opplevelser med dramalærere fra 70/80-tallet med lilla skjerf som tror de snakker om improvisasjon i det de sier "bare fjern blokkeringene og hiv dere uti det". De har etter min mening misforstått noe av teorien hans. Han vil at man skal ta risker. Men ikke hvilken som helst risk. Det morsomme med sport, sier han, er at utfallet er usikkert, det er 50/50 prosent sjanse for å vinne og for å tape.

En risk som man vet vil gå galt er ingen risk. Det er som å hive seg ut fra timeteren ned i et tomt basseng mens man roper "Sjekk denne riiiiiisken... (splatt)". Å hive seg ut i et basseng fylt med vann, derimot...

Jeg har ofte tenkt at det er lærerens oppgave å sørge for at det er vann i det bassenget. Å sørge for at rammene er trygge nok til at risken er akkurat stor nok. "Akkurat litt mer enn du egentlig klarer" er en god huskeregel enten det gjelder trening, læring, personlig utvikling eller hva enn du har satt deg fore å oppnå. Det er vel i det området Vygotsky plasserer sin proksimale sone, tipper jeg. Teorien om "flytopplevelser" (av han som jeg ikke en gang tør å prøve å stave navnet på) sier det samme; følelsen av flyt oppstår når oppgaven er akkurat passe utfordrende i forhold til evnene.

Akkurat stor nok risk. Ikke så stor at man dør hvis det går galt. Men stor nok til at man tar et skritt fram dersom man lykkes.

Som lærer er det en stor utfordring å finne ut hvor det er. Og, helt ærlig, disse tankene forsvinner stadig i det daglige "hva-skal-jeg-finne-på-til-neste-time" og "jeg-må-visst-ordne-disse-papirene-først". Kanskje er det derfor jeg skriver dette innlegget like etter at all undervisning er avsluttet og like før sommerferien slår inn.

Men det er kanskje noe å tenke på i forberedelsene til Birken? Ha ha, klarte å få det prosjektet inn i dette innlegget her også, gitt ;)

En aldri så liten brannfakkel fra Johnstones side er at han faktisk tør å snakke om gode og dårlige lærere. Hans påstand er at gode lærere er gode uansett hvilken metode de velger, dårlige lærere er dårlige uansett hvilken metode de velger. Alle lett reflekterte mennesker ser at det er mye problematisk i det utsagnet: Hvordan definerer man for eksempel en god eller dårlig lærer? Ikke desto mindre viser absolutt all nyere forskning at det faktisk er læreren som teller! De ekstra interesserte kan gå inn på utdanningsdirektoratet der det ligger et godt foredrag om dette. Faktorer som utstyr, læreplaner, hvilken skole du går på osv spiller en forsvinnende liten rolle for læringen. Det som spiller en rolle er hvilken lærer eleven møter. Det handler om den relasjonen læreren skaper med sine elever.

Noe å tenke på i sommerferien for alle lærere?

P.s. Til alle som ikke er lærere: Når jeg skriver "sommerferie" er det litt upresist. Det er altså avspasering, siden vi har lengre arbeidsuke resten av året. Vet at dere er misunnelige, men lover at alle lærere, i hvert fall de gode (!), jobber det inn med god margin resten av året.

God sommer ;)