Haren og skilpadden og Mette

Jeg har skjønt, tror jeg, hvorfor birken er et passende prosjekt for meg. Jeg er skilpadden i fabelen om haren og skilpadden. Du husker den? Der hvor haren ligger så langt foran og legger seg ned for å sove, skilpadden går forbi mens den sover, og vinner løpet til slutt. Jeg er alltid treig i gang, men når jeg først har bestemt meg og setter i gang, da fullfører jeg alltid, og jeg holder løpet ut samme hvor langt det er. Jeg er kanskje litt treigere enn mange andre, men jeg kommer fram til slutt. Og når jeg da er framme kan jeg alltids se meg tilbake og si at min måte å gjøre dette på var riktig for meg. Langsomt begynner jeg å se at min store styrke ligger i at jeg fortsetter, jeg prøver på nytt, samme hvor mange forsøk som skal til.

Synes du det blir litt diffust? La meg ta noen konkrete eksempler:

Mette om morgenen ligner litt på en krokodille som venter på sitt bytte. Sett utenifra er det ikke tegn til liv der jeg ligger og vaker under dyna og passer nøye på å ikke bevege en eneste muskel før jeg er helt sikker på at jeg er klar for det. Derfor står jeg ofte opp hakket senere enn alle andre (kanskje tre-fire hakk senere skal jeg være helt ærlig). Men når jeg først har bestemt meg for at jeg er klar for å begynne dagen skjer forandringen raskt og bestemt, og 20 minutter etter at jeg er ute av senga har jeg gjerne både dusja, redd opp sengen, laget frokost, tatt litt oppvask, sendt en mail eller to, fått med meg nyhetene og lest igjennom en artikkel. Litt overdrevent, kanskje, men den generelle dynamikken stemmer likevel ganske bra.

Den samme dynamikken går igjen på både små og store beslutninger i livet mitt. Jeg bruker så utrolig lang tid på å bestemme meg for noe. Og det gjelder alle bestemmelser på alle nivåer og av alle størrelser. Jeg kan bruke like lang tid på å finne ut om jeg skal gå på en konsert eller ikke som å finne ut om jeg skal flytte til vestlandet eller ikke.

Jeg har ofte i livet følt at jeg henger litt etter alle andre. Mang en gang har jeg vært misunnelig på de som er litt kjappere i vendingen, tar klare bestemmelser raskt, og liksom ligger litt foran meg. De som beveger seg kjappere. Og som får tak i det jeg også vil ha lenge før meg.

Denne sammenligningen med andre er sikkert noe allmenmenneskelig. Og i klare øyeblikk ser jeg jo at det er helt, totalt, meningsløst. Hva så, om noen kommer fram før meg? Hvorfor skal det egentlig spille noen rolle?

Å stole på at jeg finner min egen vei er noen ganger vanskelig. Og det er enda vanskeligere å tro at den skal være like bra, like verdifull som andres. For den er jo faktisk det, min vei er akkurat like viktig som din eller noen andres. Kanskje går vi ikke i mål samme sted en gang, når det kommer til stykket.

I birken vet jeg for eksempel at jeg kommer til å gå tregt og sikkert bli forbigått mange ganger den første timen eller to. Rent fysisk bruker jeg nemlig også litt tid på å komme i gang. Men når jeg først er i gang, da kan jeg bare gå, og gå, og gå.... leeeeenge. Ikke sjelden har jeg da tatt igjen de som gikk forbi meg tidligere, der de står og må ta en pause fordi de har slitt seg ut. Heia alle skilpadder!