16. februar 2010

Kuer og andre ålreite dyr. Eller: Jeg, en jogger?

Kuer er ålreite dyr. De finner seg i å settes i bås. Sånn kan vi enkelt holde rede på dem.

Dessverre er vi nesten like glade i å sette hverandre i bås. Sånn at vi kan holde rede på hverandre. Vite hvor vi har den andre. Vite hvordan vi skal snakke om dem og forholde oss til dem. Det er jo veldig enkelt når det rammer andre. Ikke fullt så enkelt når det rammer deg selv.

Det er nemlig vondt å settes i bås. Selv om båsen tilsynelatende ser positiv ut er det fortsatt en bås. Den tar fra deg friheten. Jeg har for eksempel alltid vært i ”flink pike”-båsen (Mette-flink). Det har ofte vært behagelig å være der. Men jo eldre jeg blir jo mer innser jeg at det er en svært begrensende kategori å befinne seg i. De fleste kategorier er det. De fremstiller bare en del av virkeligheten. På fest befinner jeg meg for eksempel ofte i ”hun med de morsomme kommentarene”-båsen (jeg synes i hvert fall selv de er veldig morsomme, hva andre mener om saken kan nok variere). Poenget er at de som bare kjenner meg fra festsammenheng kun kjenner ”Mette-morsom” (eventuelt ”Mette-slitsom”). De vet ikke så mye om de andre sidene ved meg: Mette-morsom/slitsom er også Mette-sårbar, Mette-forbanna, Mette-sosehode, Mette-målretta, Mette-selvopptatt, Mette-seriøs og Mette-snill, bare for å nevne noen av veldig mange. Og det er vondt når den ene båsen folk liker å ha deg i blir en slags selvoppfyllende profeti: Fordi de forventer det av deg blir du den de forventer at du er.

Jeg tror imidlertid det er sånn at andre kan sette deg i så mange båser de vil, men at det ikke blir frihetsberøvende for deg selv før du tar dem til deg og gjør dem til dine egne. De båsene jeg setter meg selv i er de mest begrensende.

Nylig begynte jeg for eksempel å jogge. Jeg har ikke jogget på 17 år. Og siden da har jeg definert meg som en ”ikke-jogger”. Jeg er jo hun store litt langsomme som riktignok liker å være ute, men som aldri kommer til å trene. Ikke på ordentlig. Ikke rart da kanskje at det faktisk var litt skummelt første gang. Ikledd det sorteste tøyet jeg hadde, på den mest øde veistrekningen jeg kunne finne, gjennomførte jeg mine første 10 minutters jogging på 17 år. Jeg tvilte på at jeg ville holde så lenge. Jeg er jo tross alt hun store litt langsomme. Og ja, jeg vet at noen sikkert ler høyt nå og tenker ”ti minutter? Det bør de fleste klare”. Jo, man bør kanskje det. Men poenget er at jeg har ikke jogget på 17 år. Så for meg var det noe nesten helt ukjent jeg prøvde meg på.

Men steike så utrolig gøy det var! På joggetur nummer to merket jeg etter en stund at jeg hadde begynt å nynne på ”Eye of the tiger” sånn helt umerkelig. Det var like før jeg tok et par bokseslag ut i lufta der jeg fløy av gårde. På kort tid henta jeg meg selv ut av ”store-Mette-båsen” til ”RockyBalboa-Mette-båsen”. Og jeg stilte meg selv det spørsmålet alle studenter stiller seg når de begynner å lese på eksamenspensumet: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Antagelig fordi jeg så bastant har definert meg selv som en ikke-jogger. Hun store. Som først må gå ned x antall kilo før hun kan være en jogger.

I forrige innlegg skrev jeg om hvordan forandring er sårbart. Svaret på spørsmålet om hvorfor jeg ikke har gjort dette før ligger antagelig i den sårbarheten. Det er skummelt å prøve nye båser, selv når de altså viser seg å være en god ting. Og det kan jo godt hende at enkelte av de som ikke kjenner meg så godt synes det er greit å beholde meg i ”store-Mette-båsen”. Derfor jogger jeg fortsatt på den mest øde veistrekningen jeg kan finne.

Men jeg vil føye til at det å bryte ut av en bås nok kan være like ubehagelig for omgivelsene. Hvor forbauset blir man ikke når en som man har tenkt på som sjenerøs og snill plutselig setter en grense eller blir sint? Når man viser fram en ny side ved seg selv, gjerne en litt ubehagelig en, lyder ofte svaret noe i retning av; ”men dette er da ikke likt deg”?

Det er for eksempel forsket på at lærere som har blitt tildelt falske resultater fra elevtester, begynner å behandle elevene sine slik de tror de er. Elever de har fått beskjed om at er flinke, behandler de som flinke, og motsatt. Det som er skummelt med dette, men som også rommer en del interessante muligheter, er at elevene etter noen måneder faktisk blir det læreren tenker at de er. De elevene som læreren tenker på som flinke, blir det, selv om de egentlig var svakere i utgangspunktet enn læreren visste om.

Jeg er så utrolig glad for de menneskene jeg har i mitt liv som ser forbi båsene. De som nå ikke blir så overrasket over at jeg jogger. Eller over at jeg ikke er så flink pike likevel. Eller at jeg ikke er så sjenert likevel. De som har sett atlet-Mette, rebell-Mette og sosiale-Mette hele tiden, selv om jeg ikke har sett det selv.

Hva er så nøkkelen til å bryte båser? Kua sitter paradoksalt nok på noe av svaret. Kuene er tross alt ikke dumme. De bare tenker ikke så mye. Mye av instruksen for å bryte ut av en bås er: ”Ikke tenk”. Ikke tenk på hvordan du blir oppfattet eller om ”dette er typisk deg”. Jeg er tross alt et komplekst menneske. Noen ganger liker jeg å jogge. Andre ganger å ligge på sofaen og spise kake. Og det skal jeg gjøre i vinterferien. Begge deler, altså.

4 kommentarer:

  1. Veldig bra, jogge-Mette, rebell-Mette, blogge-Mette. Disse tankene dine må ut. Fin blogg.

    SvarSlett
  2. Forresten, jeg fant ut hvordan jeg kunne åpne for kommentarer fra alle, tror det er stengt her også, hvis ikke man har google-konto eller lignende. Du kan åpne opp for alle i innstillingene på profilen din, hvis ønskelig.

    SvarSlett
  3. Må bare si at bloggen din er kjempefin!!! Nå har jeg satt deg i kloke-Mette båsen og flink-til-å-skrive båsen :) Du har gode poenger, skriver morsomt, viser din sårbarhet og styrke, og får andre (les: meg) til å kjenne seg igjen. Fortsett med det!

    Klem fra Kristine (som ikke er så anonym, men som syntes det var enklest å kommentere på den måten) Nerbye :)

    SvarSlett
  4. Takk! Blir helt rørt jeg nå :)

    SvarSlett